I dag holder et innlegg på et seminar i regi av Norsk Petroleumsforening i Bergen under temaet Nordområdene- miljøproblemer og teknologiløsninger. Her kunne jeg sagt mye om de utrolige naturverdiene som finnes i nord, og de mange truslene i mot de, men det jeg skal legge mest vekt på er hvilken framtid jeg ønsker for områdene i nord.

For det er ikke en framtid definert av olje- og gassindustrien. Det er en bærekraftig framtid, som ikke bidrar til å gjøre klimaendringene enda verre og som ikke går på bekostning av de fornybare næringene.

Klimaendringene tvinger oss til å starte en revolusjon. Eller, flere revolusjoner egentlig. Aller først trenger vi en energirevolusjon. Vi kan ikke lenger hente opp og brenne all fossil brensel. Kloden tåler det rett og slett ikke. Det er på tide å erstatte den fossile og forurensende energien med ren, fornybar og bærekraftig energi, fra vind, vann, sol og biomasse. Jeg mener Nord- Norge kan gå først i en slik revolusjon. I stedet for å satse alle nordnorske kort på en fossil industri som nå tar sine siste åndedrag før dens tidsalder er forbi, bør Nord- Norge gå foran og bli ledende på ny og klimavennlig teknologi. Nord- Norge kan bli et utstillingsvindu for en teknologirevolusjon.

Og dette er hverken usannsynlig eller urealistisk. Revolusjonene har allerede startet. I Glomfjord i Nordland har solcelleselskapet REC en fabrikk, en ledende solcelleprodusent i verden. Og i Harstad holder Hydra Tidal til, et selskap som nettopp har sjøsatt verdens første flytende tidevannskraftverk. Dette er framtida til nord, teknologiutvikling og inovasjon.

Jeg tror Nord- Norge kommer til å trenge mange ben å stå på i årene framover. Dette er noen av disse, i tillegg kommer miljøvennlig matproduksjon, industri og reiseliv. For å nevne noe. Men en ting er sikkert, olja er ikke en del av framtida.

Oljeforkjemperne er i hard vær. To nylige spørreundersøkelser viser klart flertall mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. I en undersøkelse utført av InFact sier 48,6 prosent at de er mot en åpning i dette havområdet, mens bare 32,8 prosent mener oljeboring bør tillates i neste stortingsperiode. Undersøkelsene viser også at det er i nord oljemotstanden er størst. I følge Respons Analyse er 52 prosent av nordlendingene er imot olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Begge undersøkelsene viser tydelig at oljemotstanden har økt de siste årene. Årsakene er nok mange, men oljekatastrofen i Mexico-gulfen har vist at det ikke er mulig å gardere seg mot enorme oljeulykker. Risikoen utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja blir for stor. Også følgene av seismikkskyting for fiskerne og konsekvensene av klimaendringer viser nok for mange at oljevirksomhet i dette sårbare havområdet er en særskilt dårlig idé.

Det er mange som prøver å gjøre debatten om oljeutvinning til en debatt om hva vi skal leve av i framtida. Og spesielt hva vi nordlendinger skal leve av. Det er en veldig god idé.

Arbeiderpartiet sier de er opptatt av kunnskap. Men de fleste som kjenner dem vet at de egentlig er mer opptatt av olje. Et typisk argument for oljeutvinning fra en Ap-mann er gjerne at det skaper arbeidsplasser.

Nå tror du kanskje jeg skal vise til at mye erfaring med tidligere og pågående prosjekter i Barentshavet har vist at det etableres svært få permanente nye jobber i nord- norge. Det er jo forsåvidt helt riktig. Men jeg vil heller gå tilbake til spørsmålet fra starten. Hva skal vi leve av i framtida?

Jeg lurer på om det egentlig er mulig å leve av olje i framtida? Den første innskytelsen er at vi ikke kan løse klimakrisen uten å la noe fossil olje og gass bli liggende igjen i bakken. Sagt på en annen måte; pumper vi opp all oljen og gassen vi har funnet, vil vi endre veldig mye på verden slik vi kjenner den.

Men en annen innskytelse fester seg også. Olje er jo ikke noen fornybar ressurs. I framtida vil det ikke finnes olje. Hvordan kan vi leve av den da?

Vind derimot, er det grunn til å tro at det fins masse av i fremtiden. Og bølger. Og fisk. Kanskje det er noe å leve av i framtiden?

Når denne går på strøm, trenger vi ikke olje. Sånn kan vi kjøre bil i framtiden, når olja tar slutt.

Oljeindustriens Landsforening kunne i går presenterte en ny rapport fra Det Norske Veritas, som har hatt i oppdrag å se på forskjellen mellom oljeregelverkene i USA og Norge. Ikke uventet er det ulike regler, men det er ingen grunn til å tro at storulykker ikke kan skje på norsk sokkel.

De siste årene inneholder klare eksempler på alvorlige ulykker og nesten ulykker på norsk sokkel, hendelser som oljelobbyen tydelig har prøvd å neglisjere. Gassutblåsningen på Snorre A i 2004 er en av de mest alvorlige vekkelsene på at strenge regelverk ikke er nok for å unngå ulykker. Dersom ikke det gjenværende personell på plattformen hadde klart å stoppe utblåsningen kunne flere liv gått tapt og olje- og gass ville lekket ut fra resorvaret.

I oljelobbyen sitt presse på å få bore lengre nord og i mer sårbare havområder, kommer spørsmålet om hvor stor risiko vi skal ta for å få opp de siste dråper. Er det verdt å starte olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja som tydelig utpeker seg som et av våre mest sårbare og verdifulle havområder. Her står oljeindustrien overfor helt andre utfordringer enn andre steder. Kystnær virksomhet, store og sårbare naturverdier og mangelfull beredskap er noen av disse. Det er ingen tvil om at dersom noen av ulykkene vi har hatt på norsk sokkel hadde skjedd lengre nord så ville det fått langt alvorligere konsekvenser.

De siste to ukene av sommerferien tilbrakte jeg i Arktis. Jeg trodde badedrakten, t-skjorta og shortsen kom til å ligge trygt, nederst i kofferten. Slik ble det ikke.
Foto: Ingrid Skjoldvær/Lee Narraway

For vel ei uke siden befant meg i canadisk Arktis. Jeg var på ekspedisjon med 77 andre ungdommer og 30 forskere i et av verdens mest hardføre, men samtidig sårbare områder: Arktis. Jeg hadde sammen med Eirik Stein-Andersen fra Hønefoss blitt valgt som mottakere av et stipend fra utenriksdepartementet og den norske ambassaden i Canada.

Jeg reiste til Arktis for å lære mer. Som miljøverner var jeg så klart veldig interessert i å få mer kunnskap om klimaendringer i polare strøk. Jeg ville selv se hvordan det er der. Og Arktis skrudde virkelig på sj/v-armen. Sett bort fra første døgn med vind, regn og sjøsyke i Ungava Bay, var værgudene virkelig med oss. En dag midt ute i Hudson Bay erklærte ekspedisjonslederne at nå var det på tide med pool-party! Gradestokken viste 20 grader (celsius) og det var ikke et vindpust i lufta. Var det slik det skulle være i Arktis?

Det var noen spennende dager og ingen dager var like. Vi gikk på lange fotturer, var på foredrag, besøkte inuittlandsbyer og kom nær både hvalross, grønnlandshval, lomvi og isbjørn. Hav-is så vi derimot ikke snurten av.

Godværet fortsatte og da vi nådde det nordligste punktet på turen, polarsirkelen var det i shorts og t-skjorte. Vi så opp på det som en gang hadde vært storslagne isbreer. De var nå redusert til nesten ingenting. Disse forandringene har skjedd nylig.

Auyuittuq Nationalpark

En dag snakket jeg med en av de voksne deltakerne på turen og vi begynte å snakke om klimaendringene som allerede forgår i Arktis. Han sa at vi ville være noen av de siste som fikk se Arktis slik det er i dag, ”for om 40 år kommer klimaendringene til å ha totalt forandret Arktis.” Jeg spurte om hvorfor han snakket om klimaproblemene som et problem som vi ikke kan gjøre noe med og han så oppgitt på meg og spurte om jeg virkelig trodde det ville være mulig. Dette tror jeg kanskje er den hendelsen som gjorde mest inntrykk på meg under hele turen. Jeg måtte samle tankene et øyeblikk før jeg sa: ”Jeg er ikke med på denne turen for at jeg om 40 år skal kunne skryte og si at jeg var en av de få siste og heldige menneskene som har fått se Arktis før området ble ødelagt av klimaendringer. Jeg er med fordi jeg om 40 år skal kunne skryte av at da jeg kom hjem fra turen, gjorde jeg alt jeg kunne for å dele det jeg hadde lært på turen om Arktis og om klima og miljø. Jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre en forskjell. Og takket være meg og tusenvis av andre så kan vi fortsatt ikke padle kajakk til nordpolen i 2050.” Å miste håpet og trua på at vi kan gjøre en forskjell tror jeg er det verste vi kan gjøre fremover.

Jeg føler meg utrolig heldig og ikke minst takknemlig som har fått denne muligheten.
Følg meg videre på bloggen der jeg vil skrive mer om turen og erfaringene jeg har tatt med meg hjem.

“I´m in love with a fairytale” sang mgp-stjerna Alexander Rybak for godt og vel ett år siden. Jeg vil påstå at dette er en meget treffende beskrivels av norske oljeselskap og dagens grådige politikere. For saken er den at det er skremmende mange norske politikere som er forelska i vårt lands eget oljeeventyr. Her til lands får oljeindustrien herje fritt og politkerne tillater at det pumpes opp stadig mer olje på norsk sokkel.



Sangen til den felespillende gullstrupen Rybak lyder videre at han er forelska “Even though it hurts”. Som i sangen, resulterer norsk oljeforelskelse i stor skade. Men her er det også en viktig forskjell mellom norske politikere og Alexander Rybak. Den forelska Rybak får kjenne skaden på sin egen kropp; norske politikere har i dag mulighet til å nære forelskelsen sin uten å ta konsekvensene. Men det er ingen tvil om at oljeforelskelsen etterlater seg stor skade. Det er nettopp denne industrien som er Norges klimaværsting da den står for skremmende en fjerdedel av norske utslipp.



Vi vet at klimaendringene er farlige, urettferdige og allerede i gang. Vi vet også at forelska mennesker som regel er irrasjonelle og handler på tvers av all logikk. Dette har norske politikere bevist hver gang det har vært tid for å tildele nye områder til oljeselskapene. Nå er det på høy tid at det blir tatt et reelt oppgjør med politikernes forkjærlighet for skitten olje. Det er på tide å bryte med den 40 år lange oljeforelskelsen. Stopp dem!

Konsernsjef Helge Lund i Statoil, slo lørdag inn første spiker i kisten til eget selskap. Oljeeventyret nærmer seg slutten. Skal Statoil overleve som selskap er det avgjørende å satse på fornybar energi!
Verden trenger en energirevolusjon. Det fornybare Norge må bygges, og fornybar energi må prioriteres. Klimaendringene venter ikke på at Helge Lund skal forstå alvoret. Framtiden for Statoil er fornybar energi, da kan man ikke ha en konsernsjef som tror økt olje- og gassutvinning løser alle problemer.

Flere medier har den siste tiden meldt om en stadig fallende oljeproduksjon. Siden sist gang oljelobbyen tapte kampen om Lofoten og Vesterålen har de blåst estimater for arbeidsplasser og oljereserver til himmels. Ingen av disse estimatene har vist seg å holde mål når uavhengige aktører har lansert rapporter.

Store deler av den kompetansen som finnes innad i oljeindustrien over de neste årene må brukes på produksjon og utvikling av grønn fornybar industri, ikke på å få ut siste dråpe olje, sier Tellnes.
Kompetansen til Statoil på fornybar energi er i verdensklasse. Det kan man se på for eksempel Hywind, verdens første flytende vindmølle. Hvis Statoil kutter satsing på fornybar energi, vil det være en dødsdom for selskapet, og et skudd i foten for satsingen på fornybar energi.

Da Natur og Ungdom hadde sommerleir på Morsterøy i Rogaland i juli, startet en energirevolusjon. Natur og Ungdom krever en storstil energiomlegging i Norge. Over halvparten av energiforbruket i Norge er fossilt. Vi har i dag tre forurensende gasskraftverk som spyr ut CO2 og en utbygging av vindkraft som står i stampe. Det er tid for energirevolusjon.

Oljeindustrien må trappes ned og erstattes med fornybar energi. Vi kan ikke lenger vente på trege politikere og konsernsjefer, vi må ha en energirevolusjon!

Statsminister Jens Stoltenberg mener at Norge går varsomt og skrittvis frem når vi åpner for ny oljeindustri langs norskekysten. Samme dag skriver Aftenposten at Oljelobbyen har mest makt til å påvirke politikerne på Stortinget. Vi er knapt over halvveis i 2010 og regjeringen har allerede rukket og gjennomført to utlysningsrunder for oljeindustrien. Gjennom ”TFO” og 21.konsesjonsrunde har regjeringen gitt grønt lys til 157 nye områder utenfor norskekysten. I følge Jens er dette en ”varsom og skrittvis” fremgang. Jeg mener det er en ”drill till you drop” fremgang som sørger for at Norge fortsetter å satse tungt på fossile energikilder når det verden trenger er en massiv satsning på fornybar energi. På 40 år har vi pumpa opp nesten halvparten av all olje og gass som det forventes finnes utenfor den norske kysten. Fortsetter vi i samme tempo har vi sugd ut alt av verdier i løpet av en mannsalder. I følge FNs klimapanel må verdens klimagassutslipp kuttes med opp mot 85% innen 2050. Spørsmålet er hva Norge skal velge å satse på de neste 40 åra, mer olje og økte utslipp eller mindre olje og mindre utslipp?

Natur og Ungdom kåret denne sommeren statsminister Jens Stoltenberg til årets miljøversting. Ikke fordi han ikke skyller melkekartongene sine, men fordi han ikke setter foten ned for Norges største forurenser. For hvem er det som egentlig bestemmer hvor grensa for norsk oljeindustri skal gå? Er det politikerne eller er det oljelobbyen? Det er regjeringen som har ansvaret for å kutte i norske klimagassutslipp og det er regjeringen som skal sette grensa for norsk oljeindustri. For hvert steg vi tar i retning fossil går vi to tilbake på fornybar. Det er på høy tid å snu og Jens Stoltenberg har mulighet til å lede veien. Første skritt på veien er å sette foten ned for oljelobbyen.