Det er mange som prøver å gjøre debatten om oljeutvinning til en debatt om hva vi skal leve av i framtida. Og spesielt hva vi nordlendinger skal leve av. Det er en veldig god idé.

Arbeiderpartiet sier de er opptatt av kunnskap. Men de fleste som kjenner dem vet at de egentlig er mer opptatt av olje. Et typisk argument for oljeutvinning fra en Ap-mann er gjerne at det skaper arbeidsplasser.

Nå tror du kanskje jeg skal vise til at mye erfaring med tidligere og pågående prosjekter i Barentshavet har vist at det etableres svært få permanente nye jobber i nord- norge. Det er jo forsåvidt helt riktig. Men jeg vil heller gå tilbake til spørsmålet fra starten. Hva skal vi leve av i framtida?

Jeg lurer på om det egentlig er mulig å leve av olje i framtida? Den første innskytelsen er at vi ikke kan løse klimakrisen uten å la noe fossil olje og gass bli liggende igjen i bakken. Sagt på en annen måte; pumper vi opp all oljen og gassen vi har funnet, vil vi endre veldig mye på verden slik vi kjenner den.

Men en annen innskytelse fester seg også. Olje er jo ikke noen fornybar ressurs. I framtida vil det ikke finnes olje. Hvordan kan vi leve av den da?

Vind derimot, er det grunn til å tro at det fins masse av i fremtiden. Og bølger. Og fisk. Kanskje det er noe å leve av i framtiden?

Når denne går på strøm, trenger vi ikke olje. Sånn kan vi kjøre bil i framtiden, når olja tar slutt.

De siste to ukene av sommerferien tilbrakte jeg i Arktis. Jeg trodde badedrakten, t-skjorta og shortsen kom til å ligge trygt, nederst i kofferten. Slik ble det ikke.
Foto: Ingrid Skjoldvær/Lee Narraway

For vel ei uke siden befant meg i canadisk Arktis. Jeg var på ekspedisjon med 77 andre ungdommer og 30 forskere i et av verdens mest hardføre, men samtidig sårbare områder: Arktis. Jeg hadde sammen med Eirik Stein-Andersen fra Hønefoss blitt valgt som mottakere av et stipend fra utenriksdepartementet og den norske ambassaden i Canada.

Jeg reiste til Arktis for å lære mer. Som miljøverner var jeg så klart veldig interessert i å få mer kunnskap om klimaendringer i polare strøk. Jeg ville selv se hvordan det er der. Og Arktis skrudde virkelig på sj/v-armen. Sett bort fra første døgn med vind, regn og sjøsyke i Ungava Bay, var værgudene virkelig med oss. En dag midt ute i Hudson Bay erklærte ekspedisjonslederne at nå var det på tide med pool-party! Gradestokken viste 20 grader (celsius) og det var ikke et vindpust i lufta. Var det slik det skulle være i Arktis?

Det var noen spennende dager og ingen dager var like. Vi gikk på lange fotturer, var på foredrag, besøkte inuittlandsbyer og kom nær både hvalross, grønnlandshval, lomvi og isbjørn. Hav-is så vi derimot ikke snurten av.

Godværet fortsatte og da vi nådde det nordligste punktet på turen, polarsirkelen var det i shorts og t-skjorte. Vi så opp på det som en gang hadde vært storslagne isbreer. De var nå redusert til nesten ingenting. Disse forandringene har skjedd nylig.

Auyuittuq Nationalpark

En dag snakket jeg med en av de voksne deltakerne på turen og vi begynte å snakke om klimaendringene som allerede forgår i Arktis. Han sa at vi ville være noen av de siste som fikk se Arktis slik det er i dag, ”for om 40 år kommer klimaendringene til å ha totalt forandret Arktis.” Jeg spurte om hvorfor han snakket om klimaproblemene som et problem som vi ikke kan gjøre noe med og han så oppgitt på meg og spurte om jeg virkelig trodde det ville være mulig. Dette tror jeg kanskje er den hendelsen som gjorde mest inntrykk på meg under hele turen. Jeg måtte samle tankene et øyeblikk før jeg sa: ”Jeg er ikke med på denne turen for at jeg om 40 år skal kunne skryte og si at jeg var en av de få siste og heldige menneskene som har fått se Arktis før området ble ødelagt av klimaendringer. Jeg er med fordi jeg om 40 år skal kunne skryte av at da jeg kom hjem fra turen, gjorde jeg alt jeg kunne for å dele det jeg hadde lært på turen om Arktis og om klima og miljø. Jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre en forskjell. Og takket være meg og tusenvis av andre så kan vi fortsatt ikke padle kajakk til nordpolen i 2050.” Å miste håpet og trua på at vi kan gjøre en forskjell tror jeg er det verste vi kan gjøre fremover.

Jeg føler meg utrolig heldig og ikke minst takknemlig som har fått denne muligheten.
Følg meg videre på bloggen der jeg vil skrive mer om turen og erfaringene jeg har tatt med meg hjem.

“I´m in love with a fairytale” sang mgp-stjerna Alexander Rybak for godt og vel ett år siden. Jeg vil påstå at dette er en meget treffende beskrivels av norske oljeselskap og dagens grådige politikere. For saken er den at det er skremmende mange norske politikere som er forelska i vårt lands eget oljeeventyr. Her til lands får oljeindustrien herje fritt og politkerne tillater at det pumpes opp stadig mer olje på norsk sokkel.



Sangen til den felespillende gullstrupen Rybak lyder videre at han er forelska “Even though it hurts”. Som i sangen, resulterer norsk oljeforelskelse i stor skade. Men her er det også en viktig forskjell mellom norske politikere og Alexander Rybak. Den forelska Rybak får kjenne skaden på sin egen kropp; norske politikere har i dag mulighet til å nære forelskelsen sin uten å ta konsekvensene. Men det er ingen tvil om at oljeforelskelsen etterlater seg stor skade. Det er nettopp denne industrien som er Norges klimaværsting da den står for skremmende en fjerdedel av norske utslipp.



Vi vet at klimaendringene er farlige, urettferdige og allerede i gang. Vi vet også at forelska mennesker som regel er irrasjonelle og handler på tvers av all logikk. Dette har norske politikere bevist hver gang det har vært tid for å tildele nye områder til oljeselskapene. Nå er det på høy tid at det blir tatt et reelt oppgjør med politikernes forkjærlighet for skitten olje. Det er på tide å bryte med den 40 år lange oljeforelskelsen. Stopp dem!

Statsminister Jens Stoltenberg mener at Norge går varsomt og skrittvis frem når vi åpner for ny oljeindustri langs norskekysten. Samme dag skriver Aftenposten at Oljelobbyen har mest makt til å påvirke politikerne på Stortinget. Vi er knapt over halvveis i 2010 og regjeringen har allerede rukket og gjennomført to utlysningsrunder for oljeindustrien. Gjennom ”TFO” og 21.konsesjonsrunde har regjeringen gitt grønt lys til 157 nye områder utenfor norskekysten. I følge Jens er dette en ”varsom og skrittvis” fremgang. Jeg mener det er en ”drill till you drop” fremgang som sørger for at Norge fortsetter å satse tungt på fossile energikilder når det verden trenger er en massiv satsning på fornybar energi. På 40 år har vi pumpa opp nesten halvparten av all olje og gass som det forventes finnes utenfor den norske kysten. Fortsetter vi i samme tempo har vi sugd ut alt av verdier i løpet av en mannsalder. I følge FNs klimapanel må verdens klimagassutslipp kuttes med opp mot 85% innen 2050. Spørsmålet er hva Norge skal velge å satse på de neste 40 åra, mer olje og økte utslipp eller mindre olje og mindre utslipp?

Natur og Ungdom kåret denne sommeren statsminister Jens Stoltenberg til årets miljøversting. Ikke fordi han ikke skyller melkekartongene sine, men fordi han ikke setter foten ned for Norges største forurenser. For hvem er det som egentlig bestemmer hvor grensa for norsk oljeindustri skal gå? Er det politikerne eller er det oljelobbyen? Det er regjeringen som har ansvaret for å kutte i norske klimagassutslipp og det er regjeringen som skal sette grensa for norsk oljeindustri. For hvert steg vi tar i retning fossil går vi to tilbake på fornybar. Det er på høy tid å snu og Jens Stoltenberg har mulighet til å lede veien. Første skritt på veien er å sette foten ned for oljelobbyen.

Mellom lundfugl og skarv, ved mektige fjell og et av verdens største korallrev, ligger fødestua til den siste store torskebestanden i verden. I dette fantastiske naturområdet vil Norges største forurenser, oljeindustrien, bore etter olje og gass. Det er på tide å si stopp.

Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, inviterer sammen med flere samarbeidspartnere til Folkefest mot oljeboring på torget i Kabelvåg i Lofoten 7.august.

Hit kommer kjente og kjære artister som Lars Bremnes, Kine Hellebust, Moddi og mange flere. Politikere som Kristin Halvorsen, Trine Skei Grande, Inger Lise Hansen og Liv Signe Navarsete møter oljetilhengere til debatt. Miljøvernere fra resten av verden kommer for å fortelle om sin kamp mot oljeindustrien. Det blir marked med lokale håndverkere, god mat og eget opplegg fra barna. Se www.folkeaksjonen.no for detaljert program!

Kampen mot oljeboring i områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er et veiskille for Norge. Her står fornybare mot fossile ressurser og det er på tide at vi velger fiskeri, miljø og klima foran oljeindustri i et av de mest unike havområdene på norsk sokkel.

Folkefest mot oljeboring arrangeres av Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja i samarbeid med Norges Kystfiskarlag, Norges Naturvernforbund, Natur og Ungdom, Stormberg, AUF, KrFU, Rød Ungdom, Unge Venstre, Grønn Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Senterungdommen, Bellona, Naturviterne, Miljøagentene, Framtiden i våre hender, Greenpeace, WWF, Latin-Amerikagruppene, Changemaker Spire, Norsk klimanettverk, Global Migrants for Climate Action.

Kommer du?

I går kveld var vi framme i oljehovedstaden Stavanger, og da var det rett ut for å ha nattaksjon der vi tapetserte byen med plakater og bannere mot oljeboring. Etter dét ble det noen timer søvn, før vi var på plass utenfor Sølvberget i sentrum for å ha stand og møte Hallgeir Langeland (SV) og media. Motstanden mot oljeboring i nord var merkbart mindre enn i resten av landet, men likevel fikk vi hatt noen interessante diskusjoner med folk og fe i oljehovedstaden om fremtidens løsninger.

Stavanger, som Norges oljehovedstad, er nå et viktig symbol på veien videre. Skal de fortsette å pumpe opp olje og gass som før, og dermed sørge for at Norge ikke går foran som et godt eksempel når det kommer til å ta klimaproblemet på alvor? Eller skal Stavanger bruke sin økonomi og kompetanse på fornybare framtidsretta næringer? Jeg, som Hallgeir Langeland som vi møtte, håper på det siste (se artikkel fra Stavanger Aftenblad her).

Etter min mening har Norge verken tid eller samvittighet til å fortsette å pumpe opp forurensende olje og gass som vi har gjort fram til nå, ei heller Stavanger. Norge må sette grenser for oljeindustrien, og begynne å satse fornybart. Det samme må Stavanger kommune og Rogaland fylke. Her i Rogaland finnes det så uendelig mange muligheter – her finnes både økonomien og kompetansen til å gå i bresjen for et miljøvennlig og framtidsretta Norge.

Det er her i Rogaland vi finner gasskraftverket på Kårstø, som årlig forurenser like mye som 460.000 biler. Men det er også her i Rogaland vi har muligheten til å rense gasskraftverket med verdensledende teknologi, og dermed kutte Norges klimagassutslipp med over en million tonn CO2. Kanskje får vi kutta utslippene fra gassprosesseringsanlegget på nabotomta i samma slengen, og dermed kutte utslipp som tilsvarer over en million biler tilsammen? Det hadde vært noe, det.

Det er også her i Rogaland vi finner de fremste ekspertene på olje- og gassutvinning. Kunne vi ikke heller brukt dems kompetanse på å utvikle framtidens miljøløsninger? Så kunne vi samtidig brukt arbeidskrafta til de som jobber med å bygge oljeplattformer og annet til petroleumsnæringen til å bygge miljøvennlige vindmøller i stedet? Hadde vi fått til disse tinga, ja da kunne kanskje Norge begynne å ha noe å vise til internasjonalt når det er snakk om kutt i klimagassutslipp.

I dag framstår Norge som et land som tar klimaendringene på alvor, og som et land som gjør bra ting når det kommer til miljø. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt “Norsk oljeindustri er den reneste i verden”, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt “Det er vi som er grunnen til at store deler av verden har en miljøvennlig og sikker oljeutvinning”. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at dette er no’ bullshit. Hvordan kan oljeutvinning være rent? Hvordan kan det å pumpe opp forurensende olje og gass kalles miljøvennlig? Oljeforbrenning fører til klimagassutslipp, og kan ikke på noen som helst måte kalles miljøvennlig – sånn er det bare!

Nei, nå er det på tide å ta alvoret inn over oss. Verdens klimagassutslipp må kuttes med opp mot 40 prosent de neste ti årene, og opp mot 90 prosent de neste førti. Allerede merker vi klimaendringene, og gjør vi ikke noe snart vil dette gå ille. Vil du være med på dette? Eller vil du heller være med på å skape den energirevolusjonen som trengs? I år har Natur og Ungdom lagt vår sommerleir til Rogaland, ved Stavanger, nettopp på grunn av disse tingene. Vi tror at Rogaland er stedet å starte den energirevolusjonen som trengs!

Vil du vite hvordan du kan bidra? Sjekk ut Natur og Ungdoms energirevolusjonskampanje her.

Ane Marte Rognskog,
sentralstyremedlem i Natur og Ungdom.

For deler av toktet startet dag to i Bergen veldig tidelig. Allerede før fuglene var oppe dro de mot sentrum for å henge opp bannere sammen med lokallaget.

Klokken tikket 11 og tokte møtte fungerende byrådsleder i Bergen, Øistein Christoffersen fra Fremskritspartiet utenfor rådhuset. Christoffersen fikk med seg en kopi av artikkelsamlingen “Flere sider mot saken”. Etter møtet slo vi igjen opp stand på Torgallmenningen og tilbudte nysgjerrige forbipasserende “godisfisk eller oljefisk?”

Fra Bergen gikk ferden videre til mitt hjemfylke Rogaland og toktes endestasjon, nemlig oljehovedstad Stavanger. Stavanger huser de aller fleste og det aller “beste” av Norsk oljeindustri. Er du en ekte Rogalending, har du garantert en far, onkel eller tante som jobber i olja. Selv kommer jeg fra en familie med mye har jeg olje på hendene. Det er med andre ord ikke alltid like greit å snakke med Rogalendinger om oljeboring.

Budskapet siddisene vil møte på i morgen tidelig vil i allefall være klart – Ingen olje i nord! Da vi endelig nådde frem til NUkontoret i Sandvigå i Stavanger, ventet nemlig lokallaget med gaffateip og hyssing, og i løpet av de første nattetimene hengt vi opp hele fem bannere og en veldig stor mengde plakater.

Oljetoktet ankom idag vestlandets hovedstad, Bergen. Byen mellom de syv fjell har tidligere vært svært viktig for handelsviksomheten i vår nordligste landsdel. Nå skal toktet bruke to dager på å fortelle Bergens befolkning om hvorfor norsk oljevirksomhet ikke kan utvides nordover.

Bergen er en av de norske byene som oftest blir minnet på hvorfor oljen bør på ligge under bakken. Springfloen har flere ganger oversvømmet Bergens ikoniske brygger, og klimaendringene truer med å sette fisketorget og bryggen under vann på permanent basis.

Det skulle med andre ord være lett for bergenserne å skjønne alvoret i klimaendringene. Da burde det være lett å skjønne hva som må gjøres. Løsningen på klimaproblemet er ikke akkurat vitenskap. Hvis rørene i kjelleren lekker vann, må rørene tettes igjen. Hvis oljebrønnene varmer opp kloden, er det en svært dårlig ide å åpne opp nye.

Bergen og Hordaland har vært ledende innen norsk oljeproduksjon. I likhet med resten av landet er det avgjørende at Bergen og Hordaland nå blir ledende på klimaløsninger istedenfor. Mulighetene er mange, og alternativene er få.

En god nyhet da, er at mottakelsen av toktet så langt har vært veldig god!

NB!
Se bilder her: http://www.flickr.com/photos/naturogungdom/