Ulf Madsen, nestleder i Forbundet for Ledelse og Teknikk, spør i flere av landets aviser om motstandere av en konsekvensutredning frykter fakta og kunnskap. Jeg kan berolige Madsen med at det er ikke av frykt for økt kunnskap om Lofoten, Vesterålen og Senja at Natur og Ungdom går i mot en såkalt konsekvensutredning av disse spesielle områdene.

Før regjeringen tar avgjørelsen om de skal åpne områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for oljevirksomhet har det foregått en fireårig lang prosess med kunnskapsinnsamling og forskning. Arbeidet med forvaltningsplaner for havområdene våre er den grundigste prosessen vi har for å kartlegge naturverdier, petroleums- og fiskeriressurser osv. Samtidig ligger det i mandatet til forvaltningsplanen å se på hvordan de ulike interessene skal kunne eksistere sammen.

En såkalt konsekvensutredning av et havområde er ikke på langt nær så grundig eller så omfattende. Dette er en prosess som tar sikte på å åpne et område for olje- og gassvirksomhet. Og selv om Madsen i innlegget prøver å få det til å virke som om en åpningsprosess er en uhildet prosess for å få mer kunnskap, vet også han at målet er mer oljevirksomhet.

Dette har også Forbundet for Ledelse og Teknikk slått fast i deres næringspolitiske uttalelse fra landsmøtet i fjor. Der står det: «Vi er for å sette i gang med konsekvensutredninger med sikte på olje- og gassproduksjon i de stengte og uåpnede delene av Barentshavet, Norskehavet og Skagerrak.» Madsen ønsker ikke kunnskap om Lofoten, han ønsker at oljen der skal hentes opp.
Det er en ærlig sak at man ønsker å åpne de rike og sårbare områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeindustrien, men da må man også tørre å si det høyt og ikke gjemme seg bak falske argumenter om mer kunnskap.

Motstanden mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja står sterkt blant ungdom. Alle ungomdspartiene, utenom Fremskrittspartiets ungdom og Unge Høyre er mot oljeboring i dette sårbare havområdet. I dag arrangerer Natur og Ungdom dagskonferanse om hvordan vi sammen med ungdomspartiene som er imot kan vinne kampen for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja.

Ola Elvevold, leder i Natur og Ungdom åpnet dagskonferansen

Elisabeth Sæther, rådgiver i Norges Naturvernforbund snakket om Forvaltningsplanen for Lofoten – Barentshavet, herunder naturverdiene i Lofoten, Vesterålen og Senja, risikoen og konsekvensene av oljeulykker og hva forskjellen mellom en konsekvensutredning og forvaltningsplanen er. Natur og Ungdom har sammen med Norges Naturvernforbund og Bellona skrevet en felles høringen på faglig forum, som skal leveres imorgen, den kan da lastes ned og leses fra Miljøverndepartementet sine nettsider.

Elisabeth Sæther fra Naturvernforbundet

Lene Liebe snakket etter Sæther om mulighetene for fornybar energiproduksjon i Nord-Norge. Her trakk hun spesielt frem mulighetene for vindkraft produksjon, men pekte også på interessante og lovende bedrifter som REC Golmfjord og Hydra Tidal fra Harstad som industri som bidrar til lokale arbeidsplasser og en løsning på klimaproblemet.

Simen Sætre som er forfatter av boka Petromania snakket tilslutt om hvilken påvirkningskraft oljeindustrien har på samfunnet og politikerne. Bakgrunnen for boken Petromania var at Sætre reiste til noen av verdens rikeste oljeland for å utforske hvordan oljepengene påvirker oss.

Skal en tro den gjennomsnittlige norske petroholikeren, gjerne representert ved en av oljelobbyens mange dresskledde herrer, er det ikke grenser for hvor store velsignelser norsk olje har for klimaet. At de påstår dette er jo forsåvidt ikke overraskende. De har vel skjønt at de må gi inntrykk av å ta klimapolitikk på alvor dersom de skal vinne fram med sin oljeiver.

Det som er mer overraskende er hvordan garvede politiske lobbyister, som oljens dresskledde menn og kvinner tross alt er, fullstendig overser et viktig klimapolitisk poeng. Klimakrisen må løses politisk. Eller rettere sagt; den må løses ved at innbyggere og ledere i mange ulike land, finner sammen og har tillit til hverandre.

Da blir det plutselig litt vanskeligere å selge norsk olje inn som en klimaløsning. Først og framst er det slik at hvert enkelt land må nå konkrete utslippsmål. Skal Norge nå våre utslippsmål, må alle bidra. Det inkluderer også landets største forurenser, nemlig oljeindustrien. I vår felles nasjonale dugnad er det både rimelig og nødvendig at den største og rikeste forurenseren bidar.

Videre er det heller ikke slik, at all den oljen vi har oppdaget kan utvinnes. Vi har funnet nok olje til å varmpe opp verden langt over det klimapanelet har definert som forsvarlig. Da blir et sentralt spørsmål, hvem det er som skal gjøre dette? Er det ikke da både naturlig, rimelig og rettferdig at verdens rikeste land, som allerede har nytt godt av oljevirksomhet i førti år, inntar en lederrolle?

Det er ikke sjelden man hører politikere bortforklare svake norske klimaresultater med at det ikke betyr noe hvor utslippene skjer. Så lenge vi kjøpet kvoter i andre land, bidrar vi til at utslippene går ned.

Det slike bortforklaringer har til felles, er at de glemmer nettopp hva som skal til for at vi skal klare å løse verdens største problem. For klimaet sin del betyr det kanskje ikke noe hvor i verden utslippene skjer. Men for klimaforhandlingene, som akkurat nå står i stampe på grunn av tillitskrisen mellom fattige og rike land, er det faktisk veldig viktig hvor utslippene skjer.

Det er vel som gamle Ibsen sa; tar du gjennomsnittsløgnen fra en gjennomsnittlig petroholiker, tar du livsgleden fra han med det samme.

I dagens VG skriver jeg om Natur og Ungdoms krav om at det nye norske området i Barentshavet må få status som et varig petroleumsfritt område.

Norge har blitt større og flere toneangivende stemmer mener nå at området må åpnes for oljevirksomhet fortest mulig.Natur og Ungdom krever derimot at det tidligere omstridte området får status som petroleumsfritt område.

Klimautfordringen er vår tids største utfordring og krever tiltak deretter. Opprettelse av petroleumsfrie områder er et tiltak som hverken krever ny teknologi eller kompliserte lover. Vi vet at vi ikke kan hente opp all oljen og gassen som er funnet. Utvinning av de allerede påviste fossile ressursene vil føre til at temperaturen på jorden blir langt høyere enn de to gradene vi har satt oss som mål.

Fiskeri representerer fortsatt den største verdien i Barentshavet. Det er en verdi som ikke bare måles i kroner og øre. Det er en verdi som betyr mye for matsikkerheten i verden. Den samme torskestammen som gyter utenfor Lofoten og Vesterålen, har oppvekstområdene sine i Barentshavet. Slike fornybare ressurser må tas vare og forvaltes bærekraftig.

Ja, det er mye penger i olje og gass. Og ingen kan eller bør moralisere over at man startet
oljeutvinning i 1969, når klimaproblemet ennå ikke var kjent. Men tida for å forurense er over. Vi kan ikke fortsette som før, og vi må finne nye måter å tjene penger på. Påstanden om at å la noen områder forbli petroleumsfrie vil bety slutten på velferdsstaten, er like løgnaktig som den er latterlig. Det det handler om er hva vi skal leve av i årene fremover. Den nødvendige overgangen fra det fossile og det fornybare samfunnet er nærmere enn man tror. Det skjer nå. Og Norge må følge på.

Signaleffekten vil være enorm om Norge gir dette området status som petroleumsfritt. Det
vil være et tydelig budskap om at vi innser alvoret i klimaendringene, og er villig til å ta konsekvensene og satse nytt. Stoltenberg og Støre vil kunne skrive historie nok en gang.

En gang i løpet av de neste ukene skal det Italienske oljeselskapet ENI begynne å lete etter olje i et sårbart og verdifullt område i Barentshavet kalt Lunde. Boringen skjer på høsten med de utfordringene det gir med dårlig vær og lite lys. Klima og forurensningstilsynet varsler at de stiller ekstra strenge krav til leteboringen, men er det nok? Les mer…

Historisk. Epokegjørende. En gjensidig triumf. Lovordene har ikke vært få etter at Norge og Russland i slutten av april ble enig om en delelinje i de omstridte havområdene. Jubelbrusen kom igjen onsdag, da den endelige avtalen ble signert i Murmansk. Det er vanskelig å være mot at Norge og Russland etter 40 års forhandlinger endelig har blitt endelig om en grense også til havs. Men for alle de som ønsker seg et barentssamarbeid som handler om andre ting enn et oljekappløp, har avtalen kommet med en kraftig bismak.

27. april var den tverrpolitiske enigheten i Stortinget nesten rørende. Alle var enige om at her måtte seismikkskipene sette kursen mot Barentshavet så fort som mulig for å sette i gang oljeleiting. Oljeministerens budskap på den historiske dagen var en slags grenlandsk utgave av Sarah Palins ”Drill, baby, drill!” En historisk enighet ble innhyllet i ei oljetåke som ble liggende.

Onsdag kunne statsministeren slå fast at oljekappløpet var i gang. Vi snakker ikke bare om Barentshavet, men også Polhavet enda lengre nord. Perversiteten er egentlig ganske åpenbar. I takt med at isen smelter i Arktis på grunn av global oppvarming, blir stadig nye områder tilgjengelig for oljevirksomhet. Men der andre ser varsellamper blinke for jordas klima, syns Stoltenberg og Støre det hele er ganske spennende. På Støresk kommer den perverse logikken ut som lettfordøyelige vendinger om ”utfordringer og muligheter knyttet til klima og energi.” Alle skjønner selvfølgelig at det ikke akkurat er vindkraft som først og fremst står i hodet på utenriksministeren. Det var ikke fornybar energi som sto i hodet på statsministeren heller, da han brukte klimatoppmøtet i København i desember til å komme videre til enighet om delelinja.

Hva sier hallelujastemningen i kjølvannet av avtalen om Norge? I 40 år har Norge vært en oljenasjon. At vi valgte å utnytte oljen vi fant i 1969 er det liten grunn til å moralisere over. Ingen visste om klimaproblemet i 1969. Men ligger oljetåka så tykk over landet og i befolkninga at vi ikke klarer å motstå fristelsen til å jage etter hver eneste oljedråpe vi måtte finne? Er det norske folk så dopa på olje at politikerne ikke kan annet gjøre enn å sende boreriggene av gårde? Analysen blir for enkel. Meningsmålinger tyder på at den norske befolkninga er klar for å sette grenser for oljeindustrien. Hvorfor da insisterer det politiske Norge på å føre Sarah Palins oljepolitikk? Kynikeren vil vise til geopolitiske realiteter. Hvis Norge skal ha noen troverdighet i å drive suverenitetshevding i nordområdene og opprettholde en slags maktbalanse, er vi pent nødt til å holde tritt med russerne. Problemet med resonnementet er at klimaproblemet, hvis uløst, representerer en geopolitisk joker, og en farlig en. Hvis oljekappløpet når polområdene er grensene igjen uavklarte, og aktørene langt flere. Og en verden med mer nød vil gi mer usikkerhet og mer ustabilitet.

Norge har sluttet seg til det internasjonale målet om å bremse den globale oppvarmingen til 2 grader. Klimaforskninga sier oss at hvis dette målet skal nås, må 75 prosent av all olje, gass og kull vi allerede har funnet, men ikke utvunnet, bli liggende i bakken. Hvis ikke land som Norge evner å ta dette ansvaret, blir konsekvensen en langt varmere og langt farligere verden.

Igår gikk Sverige til valgurnene. Vårt broderfolk i øst har mange likhetstrekk med oss her i fjellheimen. En lang felles historie har bundet oss sammen, og idag deler vi kulturelle, politiske og sosiale likheter.

Det er imidlertid en viktig forskjell. Sverige har ikke noen olje- og gassvirksomhet. Legger vi vil grunn den samme rasjonaliteten som den jevne petroholiker bruker for å forlenge den norske oljealderen, skulle en da tro at Sverige er et u-land. Men stemmer det?

I 2010 var Sverige det 12 rikeste OECDlandet målt etter brutto nasjonalprodukt. Med dette slår de rike industriland som Tyskland og Japan. De scorer også høyt når det gjelder produktivitet per arbeidstime, hvor de slår Sveits, og G8-land som Storbritannia og Canada.

Blant OECD-landene er det bare Israel som bruker mer enn dem på forskning og utvikling, og sammen med oss har de 10,5 forskere pr. 1000 arbeidstakere. Forventet levealder er høyere enn i Norge. Söta bror og søster kan forvente å leve til de blir 81. Forskjellen er riktignok ikke stor, og en nordmann kan forvente å bli 80.

Også FN har mye bra å si om folkhemmet, og rangerer Sverige til verdens 7. beste land å bo i.

Det fins helt sikkert mye å si om disse tallene, og statistikk er statistikk er statistikk. Allikevel hevder jeg å ha belegg for denne påstanden; det er mulig å ha et høyt velstandsnivå uten olje- og gassproduksjon.

Her på berget er vi blitt velsignet med store inntekter. Nå gjelder det å bruke disse pengene på en smart måte, og investere dem i den energien og de næringene vi skal leve av i framtida. Vi sitter på store penger, og enorme vindressurser. For å nevne noe. Samtidig vet vi at olja tar slutt.

Som Stoltenberg selv har sagt det; vi må bruke de store pengene på de store oppgavene. Ingen oppgaver er viktigere, enn den som handler om å utvikle utslippsfrie smarte løsninger på morgendagens problemer. Men da må vi først ut av oljetåka. Og de som ikke tror det er mulig, kan jo se til Sverige?

Kilder:
FNs rangering av levekår er funnet på wikipedia. Alle andre tall er fra OECDs world factbook 2010, og inkluderer altså bare medlemmer av OECD.

Ja, det går faktisk an å være glad statsminister uten olje eller gass. Her illustrert ved Fredrik Reinfeldt.

Det er tidlig morgen og jeg står og venter på at Jens Stoltenberg skal våkne. “Jens” roper jeg. “Kommer du snart? Vi må rekke å gjøre noe med klimaendringene!” Jens grynter, han er opptatt med å leke med den nye leken sin, en skinnende ny oljeplattform. “Vent litt”, sier Jens, “Jeg skal bare…”.
Jeg tapper irritert med foten og roper tilbake. “Men hvis du borer etter mer olje nå, vil vi aldri klare å kutte norske klimagassutslipp.” Det blir stille. “Kom nå” prøver jeg igjen. Men det er stille. Etter en stund roper Jens tilbake, “jeg kommer snart, skal bare bore én brønn til”. Jeg sukker oppgitt og tenker meg om før jeg prøver en gang til. “Men Jens, hvis du begynner på en ny brønn vil det ta minst 40 minutter til, kom, vi har det travelt!”. Igjen blir det stille, og jeg merker at pulsen øker i det jeg ser ned på klokka, den viser totusenogti. Jeg teller til tre og prøver igjen. “JENS, vi må gå nå hvis vi skal klare å gjøre noe med klimaproblemet, vi har det travelt, klokka er snart totusenogfemten.”
Jeg vet at hvis vi ikke rekker å gjøre noe med klimagassutslippene i verden innen totusenogfemten så vil verden oppleve store forandringer. Men jeg kan ikke dra uten Jens, jeg må ha han med på laget. Det gryntes fra naborommet. “Jeg skal bare gjøre ferdig én brønn til så kan vi gå”, sier Jens. Han er tydeligvis veldig konsentrert rundt plattformen sin. Jeg tenker. “Kom igjen!” sier jeg litt sint i stemmen, “klokka nærmer seg totusenogelleve og du har lekt med den plattformen i over 40 år nå, du må legge den fra deg snart!”. Jeg venter spent på svar. Jens roper sint, “Jammen, det er jo favorittleken min, kan jeg ikke bare bore én brønn til?” “Nei!” roper jeg tilbake, “Det er nok nå” “Vi skal rekke å gjøre noe med klimaproblemet, og hvis du ikke slutter å leke nå vil vi aldri klare det.” “Heng i!”