Historisk. Epokegjørende. En gjensidig triumf. Lovordene har ikke vært få etter at Norge og Russland i slutten av april ble enig om en delelinje i de omstridte havområdene. Jubelbrusen kom igjen onsdag, da den endelige avtalen ble signert i Murmansk. Det er vanskelig å være mot at Norge og Russland etter 40 års forhandlinger endelig har blitt endelig om en grense også til havs. Men for alle de som ønsker seg et barentssamarbeid som handler om andre ting enn et oljekappløp, har avtalen kommet med en kraftig bismak.

27. april var den tverrpolitiske enigheten i Stortinget nesten rørende. Alle var enige om at her måtte seismikkskipene sette kursen mot Barentshavet så fort som mulig for å sette i gang oljeleiting. Oljeministerens budskap på den historiske dagen var en slags grenlandsk utgave av Sarah Palins ”Drill, baby, drill!” En historisk enighet ble innhyllet i ei oljetåke som ble liggende.

Onsdag kunne statsministeren slå fast at oljekappløpet var i gang. Vi snakker ikke bare om Barentshavet, men også Polhavet enda lengre nord. Perversiteten er egentlig ganske åpenbar. I takt med at isen smelter i Arktis på grunn av global oppvarming, blir stadig nye områder tilgjengelig for oljevirksomhet. Men der andre ser varsellamper blinke for jordas klima, syns Stoltenberg og Støre det hele er ganske spennende. På Støresk kommer den perverse logikken ut som lettfordøyelige vendinger om ”utfordringer og muligheter knyttet til klima og energi.” Alle skjønner selvfølgelig at det ikke akkurat er vindkraft som først og fremst står i hodet på utenriksministeren. Det var ikke fornybar energi som sto i hodet på statsministeren heller, da han brukte klimatoppmøtet i København i desember til å komme videre til enighet om delelinja.

Hva sier hallelujastemningen i kjølvannet av avtalen om Norge? I 40 år har Norge vært en oljenasjon. At vi valgte å utnytte oljen vi fant i 1969 er det liten grunn til å moralisere over. Ingen visste om klimaproblemet i 1969. Men ligger oljetåka så tykk over landet og i befolkninga at vi ikke klarer å motstå fristelsen til å jage etter hver eneste oljedråpe vi måtte finne? Er det norske folk så dopa på olje at politikerne ikke kan annet gjøre enn å sende boreriggene av gårde? Analysen blir for enkel. Meningsmålinger tyder på at den norske befolkninga er klar for å sette grenser for oljeindustrien. Hvorfor da insisterer det politiske Norge på å føre Sarah Palins oljepolitikk? Kynikeren vil vise til geopolitiske realiteter. Hvis Norge skal ha noen troverdighet i å drive suverenitetshevding i nordområdene og opprettholde en slags maktbalanse, er vi pent nødt til å holde tritt med russerne. Problemet med resonnementet er at klimaproblemet, hvis uløst, representerer en geopolitisk joker, og en farlig en. Hvis oljekappløpet når polområdene er grensene igjen uavklarte, og aktørene langt flere. Og en verden med mer nød vil gi mer usikkerhet og mer ustabilitet.

Norge har sluttet seg til det internasjonale målet om å bremse den globale oppvarmingen til 2 grader. Klimaforskninga sier oss at hvis dette målet skal nås, må 75 prosent av all olje, gass og kull vi allerede har funnet, men ikke utvunnet, bli liggende i bakken. Hvis ikke land som Norge evner å ta dette ansvaret, blir konsekvensen en langt varmere og langt farligere verden.