Det er tidlig morgen og jeg står og venter på at Jens Stoltenberg skal våkne. “Jens” roper jeg. “Kommer du snart? Vi må rekke å gjøre noe med klimaendringene!” Jens grynter, han er opptatt med å leke med den nye leken sin, en skinnende ny oljeplattform. “Vent litt”, sier Jens, “Jeg skal bare…”.
Jeg tapper irritert med foten og roper tilbake. “Men hvis du borer etter mer olje nå, vil vi aldri klare å kutte norske klimagassutslipp.” Det blir stille. “Kom nå” prøver jeg igjen. Men det er stille. Etter en stund roper Jens tilbake, “jeg kommer snart, skal bare bore én brønn til”. Jeg sukker oppgitt og tenker meg om før jeg prøver en gang til. “Men Jens, hvis du begynner på en ny brønn vil det ta minst 40 minutter til, kom, vi har det travelt!”. Igjen blir det stille, og jeg merker at pulsen øker i det jeg ser ned på klokka, den viser totusenogti. Jeg teller til tre og prøver igjen. “JENS, vi må gå nå hvis vi skal klare å gjøre noe med klimaproblemet, vi har det travelt, klokka er snart totusenogfemten.”
Jeg vet at hvis vi ikke rekker å gjøre noe med klimagassutslippene i verden innen totusenogfemten så vil verden oppleve store forandringer. Men jeg kan ikke dra uten Jens, jeg må ha han med på laget. Det gryntes fra naborommet. “Jeg skal bare gjøre ferdig én brønn til så kan vi gå”, sier Jens. Han er tydeligvis veldig konsentrert rundt plattformen sin. Jeg tenker. “Kom igjen!” sier jeg litt sint i stemmen, “klokka nærmer seg totusenogelleve og du har lekt med den plattformen i over 40 år nå, du må legge den fra deg snart!”. Jeg venter spent på svar. Jens roper sint, “Jammen, det er jo favorittleken min, kan jeg ikke bare bore én brønn til?” “Nei!” roper jeg tilbake, “Det er nok nå” “Vi skal rekke å gjøre noe med klimaproblemet, og hvis du ikke slutter å leke nå vil vi aldri klare det.” “Heng i!”