De siste to ukene av sommerferien tilbrakte jeg i Arktis. Jeg trodde badedrakten, t-skjorta og shortsen kom til å ligge trygt, nederst i kofferten. Slik ble det ikke.
Foto: Ingrid Skjoldvær/Lee Narraway

For vel ei uke siden befant meg i canadisk Arktis. Jeg var på ekspedisjon med 77 andre ungdommer og 30 forskere i et av verdens mest hardføre, men samtidig sårbare områder: Arktis. Jeg hadde sammen med Eirik Stein-Andersen fra Hønefoss blitt valgt som mottakere av et stipend fra utenriksdepartementet og den norske ambassaden i Canada.

Jeg reiste til Arktis for å lære mer. Som miljøverner var jeg så klart veldig interessert i å få mer kunnskap om klimaendringer i polare strøk. Jeg ville selv se hvordan det er der. Og Arktis skrudde virkelig på sj/v-armen. Sett bort fra første døgn med vind, regn og sjøsyke i Ungava Bay, var værgudene virkelig med oss. En dag midt ute i Hudson Bay erklærte ekspedisjonslederne at nå var det på tide med pool-party! Gradestokken viste 20 grader (celsius) og det var ikke et vindpust i lufta. Var det slik det skulle være i Arktis?

Det var noen spennende dager og ingen dager var like. Vi gikk på lange fotturer, var på foredrag, besøkte inuittlandsbyer og kom nær både hvalross, grønnlandshval, lomvi og isbjørn. Hav-is så vi derimot ikke snurten av.

Godværet fortsatte og da vi nådde det nordligste punktet på turen, polarsirkelen var det i shorts og t-skjorte. Vi så opp på det som en gang hadde vært storslagne isbreer. De var nå redusert til nesten ingenting. Disse forandringene har skjedd nylig.

Auyuittuq Nationalpark

En dag snakket jeg med en av de voksne deltakerne på turen og vi begynte å snakke om klimaendringene som allerede forgår i Arktis. Han sa at vi ville være noen av de siste som fikk se Arktis slik det er i dag, ”for om 40 år kommer klimaendringene til å ha totalt forandret Arktis.” Jeg spurte om hvorfor han snakket om klimaproblemene som et problem som vi ikke kan gjøre noe med og han så oppgitt på meg og spurte om jeg virkelig trodde det ville være mulig. Dette tror jeg kanskje er den hendelsen som gjorde mest inntrykk på meg under hele turen. Jeg måtte samle tankene et øyeblikk før jeg sa: ”Jeg er ikke med på denne turen for at jeg om 40 år skal kunne skryte og si at jeg var en av de få siste og heldige menneskene som har fått se Arktis før området ble ødelagt av klimaendringer. Jeg er med fordi jeg om 40 år skal kunne skryte av at da jeg kom hjem fra turen, gjorde jeg alt jeg kunne for å dele det jeg hadde lært på turen om Arktis og om klima og miljø. Jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre en forskjell. Og takket være meg og tusenvis av andre så kan vi fortsatt ikke padle kajakk til nordpolen i 2050.” Å miste håpet og trua på at vi kan gjøre en forskjell tror jeg er det verste vi kan gjøre fremover.

Jeg føler meg utrolig heldig og ikke minst takknemlig som har fått denne muligheten.
Følg meg videre på bloggen der jeg vil skrive mer om turen og erfaringene jeg har tatt med meg hjem.