Endelig kom den. Kunnskapen med stor K som alle har ventet på slår spikeren i kista for oljeplanene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det var et slags halvapokalyptisk bakteppe til framleggingen av det faglige grunnlaget for avgjørelsen om oljeboring i nord. Askeskyen var på vei mot landet, og myndighetene stengte norsk luftrom. De fleste som hadde tenkt seg til den planlagte pressekonferansen i Bodø var askefast i hovedstaden. Pressekonferansen i Oslo ble en god demonstrasjon av at videokonferanser faktisk funker. Men først og fremst demonstrerte fagkunnskapen som ble lagt fram hvorfor regjeringen må sikre Lofoten, Vesterålen og Senja ei fortsatt oljefri framtid.

I fire år har statens miljøeksperter samlet kunnskap om havområdene. Konklusjonene oppsummert på noen få linjer: Lofoten, Vesterålen og Senja er like sårbart og verdifullt som man vurderte det i 2006. Men vi har enda bedre faktagrunnlag for å underbygge det. Fiskebestandene er robuste og historisk store, mens sjøfuglene sliter. Over 300 nye korallrev er oppdaget. Et eventuelt oljeutslipp vil kunne få alvorlige konsekvenser for havrikdommene. Samtidig er det stor usikkerhet forbundet med risikoberegningene, og stor uenighet mellom oljeindustrien og havforskerne om hvordan disse skal gjøres. Så langt vet vi altså ikke.

Hun lo litt av meg, en av journalistene jeg ringte for å tilby våre kommentarer til saken. Miljøbevegelsen leser nemlig forskernes råd ganske annerledes enn det oljeindustrien gjør. Forutsigbare greier? Kanskje det. Miljøbevegelsen kjemper for miljøet, og oljeindustrien kjemper for å slippe til der det fins olje. Men faktum er at all den kunnskapen vi nå har fått, og også den vi fortsatt mangler, peker i retning av petroleumsfrie områder i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Dagen etter miljøekspertenes råd kom på bordet, kom Oljedirektoratet med sine ferske anslag for hvor mye olje og gass som finnes i området. Oljeministeren hadde beseiret Skyen og kommet seg hjem fra Qatar for å motta rapporten fra oljedirektør Bente Nyland. Hun kunne melde om at det sannsynligvis finnes olje og gass i det sårbare området, men det er langt mindre enn hva oljeindustrien har lokket nordlendingene med tidligere. For øvrig ligger mesteparten av olja i de mest konfliktfylte og sårbare områdene, nærmere land enn Norge noen gang har drevet oljevirksomhet.

Tallet som manglet i Oljedirektoratets rapport, var hvor mye klimagassutslipp denne olja og gassen vil tilføre atmosfæren. Over 476 millioner tonn CO2, eller utslipp lik nærmere 200 millioner biler. Vi vet at atmosfæren ikke tåler disse utslippene. Hvis klimakrisa skal løses, må 75 prosent av den fossile energien vi har oppdaget, bli liggende i bakken. En energirevolusjon trengs, og mange steder i verden er den underveis. Spørsmålet er om Norge vil være med, og om vi vil ta vår del av ansvaret ved ikke å pumpe opp all olje og gass vi finner.

Jens Stoltenberg har ventet lenge nå. I fire år har han lurt på hva han skal mene om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, og ventet på mer kunnskap. Vi andre har ventet på Jens, samtidig som vi har ønsket kunnskapen velkommen. Nå har den kommet. Fortsatt gjenstår betydelige kunnskapshull. Det taler for å fortsette et grundig og omfattende forvaltningsplanarbeid også i åra framover, ikke å sette i gang en såkalt ”konsekvensutredning” og en åpningsprosess. Men all eksisterende kunnskap og all fornuft peker i en eneste retning. Om et halvår skal statsministeren ta sitt valg: olje eller miljø? Valget burde være lett.

Dette innlegget har vært på trykk i Ny Tid 23. april

Denne hornkorallen, en såkalt grisehalekorall, er for første gang dokumentert i norske havområder gjennom kunnskapsinnhentingen i regi av Havforskningsinstituttet. Foto: MAREANO-Havforskningsinstituttet.