Regjeringa fornekter seg ikke. Selv om avgjørelsen om Lofoten, Vesterålen og Senja ikke er fattet ennå, så er alle regjeringspartiene enige om at man skal tenke seg nøye om før man slipper oljeindustrien til i matfatet. Fordi Lofoten og Vesterålen er fødestua til torsken. Mørekysten er på sin side fødestua til silda. Kjør på, sier regjeringa.

Da forvaltningsplanen for Norskehavet kom i fjor vår, ga regjeringa de omstridte Mørebankene et midlertidig vern mot oljeboring. En viktig seier for miljøet, og for en region hvor det er solid og brei motstand mot kystnær oljeboring. Da årets utvidelse av tildelingsordninga fra helvete, TFO-ordninga kom for noen uker siden, innlemmet man likevel flere av naboblokkene til verneområdet i TFO. Nettet snører seg inn rundt fødestua til silda.

Mørekysten er et viktig gyteområde for en hel rekke fiskeslag. Men viktigst av dem alle er silda, havets sølv. Sildekvota gir årlig opp mot 4 milliarder (!) fiskemåltider, fra fornybar og miljøvennlig matproduksjon. Den årlige førstehåndsverdien utgjør mellom 3 og 4 milliarder kroner, hvorav over 60 prosent høstes av norske fiskere. På Mørekysten leker de ikke verdiskapning.

Det er pussig egentlig. De aktuelle blokkene har vært utlyst tidligere, gjennom de ordinære konsesjonsrundene. Oljeindustrien har ikke vært interesserte. Så for å være sikker på at det blir oljeboring der før eller siden, så har regjeringa nå innlemmet blokkene som del av TFO-ordninga. Det betyr at områdene vil bli lyst ut hvert eneste år, på nytt og på nytt, fram til noen tar dem og setter borekronene i sving. Verken ny miljøkunnskap eller ny politikk vil kunne endre på det. Selv der oljelobbyen trekker litt på skuldrene, insisterer Terje Riis-Johansen på at det skal forurenses.

Det monsteret som er TFO-ordningen har fått gå fritt på norsk sokkel altfor lenge. Nå har det satt klørne i Mørekysten. Det eneste som kan redde Møre fra oljeboring nå, er å avlive monsteret, og avskaffe TFO-ordninga.