Det er en ting som plager meg mer enn andre ting med debatten om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette skjer jo i min egen hjemregion, hvor jeg har vokst opp, trådd mine barnsben, og nok også kommer til å trø en del voksenben. Det som plager meg, er at jeg er at jeg stadig vekk må høre en hel hurv med kjedelige politkere fortelle meg hvor dårlig alt står til i Nord- Norge.

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i dette. Og det er kanskje ikke så rart. Det er jo rett og slett ikke sant at ting står så ille til i Nordland. Nordland er nemlig et lite eksportlokomotiv. I 2007 økte eksporten med 15%. I 2008 med 16%. Finanskriseåret 2009 kjennes godt, også i Nordland. Men Nordland er allikevel mer uberørt enn andre regioner.

Statistikken egentlig ikke det viktigste. Problemet med politikerne i hjemfylket mitt, er at man kan få inntrykk av at de er slappe og visjonsløse hele gjengen! Hvor er de store visjonene, de gode idèene, pågangsmotet og stå-på-viljen som kjennetegner den nord- norske folkesjela? Hvor er stoltheten over hva vi i fellesskap har fått til, og troen på at vi i framtiden kan skape noe enda bedre? Hvor blinker varsellampene for klimaendringene, som kommer med enorme muligheter for et Nordland med industritradisjoner og en forblåst kyst?

Mest sannsynlig fins de. De tar bare litt mindre plass enn oljepessimistene Odd Eriksen, Jonny Finstad og Guri Ingebrigtsen. Men krigen er i full gang, og det første slaget står i Lofoten og Vesterålen. En ekte framtidsvisjon for nordlandene er oljefri og full av muligheter!