1. mai holdt jeg appell hos LO i Bodø. Her er talen, for den som måtte være interessert.

Kjære alle sammen,

Tusen takk for muligheten til å snakke her i dag, og gratulerer med dagen!

1. mai 2010. Noen ord først om dagen 1. mai, og om den tida vi lever i.

1. mai handler om mange ting. Men i bunn for alt, er det ene viktige ordet: solidaritet. Det er under paroler om internasjonal solidaritet at mennesker over hele verden i dag marsjerer. Det kan være med syke, uføre, undertrykte eller dem som ennå ikke er født. Solidaritet i 2010 må selvsagt være internasjonal. Derfor må solidaritetsdagen 1. mai forholde seg til de to viktige krisene verden står overfor i dag: Miljøkrisa, og matkrisa.

Klimaendringene er i gang verden over. Allerede i dag trues millioner av mennesker på livet av varmere og villere vær. Vannforsyning og jordbruksarealer går tapt. Livsgrunnlaget rives vekk. Det er sårbare samfunn i sør som rammes først og hardest. De rammes ikke av klimaendringer de sjøl har skapt. De klimagassutslippene som allerede har varmet opp kloden, er så å si utelukkende rike lands ansvar. 20 prosent av verdens befolkning står i dag for over 80 prosent av verdens utslipp. Klimakrisa er grunnleggende urettferdig. Den er grunnleggende usolidarisk.

Vi er seint ute. I 2010 står vi på kanten av stupet. Skal vi unngå å miste kontroll, må utslippsvekst snus til utslippskutt i løpet av fem år. Rike land må halvere utslippene våre innen 10 år. Innen midten av århundret må så å si alle utslipp i rike land være borte. Dette er det forskninga sier oss. Hvis vi ikke klarer det, står vi i fare for å slå beina under alle andre framskritt menneskeheten måtte gjøre de neste tiåra. Klimaforhandlingene i København feilet fordi rike land ennå ikke vil anerkjenne det ansvaret de har for å gå foran. Vi har dårlig tid med å få verdens ledere til å sette i gang og bygge lavutslippssamfunnet.

Hva så med Norge? Vi liker å framstille oss som best i klassen. Men norske klimagassutslipp er rekordhøye. Utslippene per innbygger er blant de aller høyeste i verden. Hvordan i all verden har det kommet hit? Svaret er ganske enkelt: Oljeindustrien. Ingen forurenser mer enn oljeindustrien her i landet. På 20 år er utslippene fra sokkelen doblet. Utslippene i Norge, fra oljeproduksjon, er en ting. Langt viktigere er utslippene vi skaper ved å pushe olje og gass til resten av verden. Forbruket av norsk petroleum står for nærmere 3 prosent av alle verdens utslipp.

Så langt er lite gjort å gjøre noe med disse utslippene. Så langt har oljeindustrien stort sett fått det som de vil. Og jeg skjønner det ikke: Hvorfor skal de som forurenser aller mest, og som har aller mest penger, slippe billigst unna? Hvorfor skal Helge Lund være fritatt fra den klimadugnaden vi alle må ta del i?

Vår tids viktigste miljøsak, vår tids viktigste solidaritetskamp i Norge, den utkjempes de neste månedene og den utkjempes her, i hjertet av Nord-Norge. Jeg snakker selvfølgelig om Lofoten, Vesterålen og Senja. Spørsmålet er: Hvor mye lenger skal vi forsøke å forlenge den norske oljealderen? Sier vi ja til oljeboring i dag, så satser vi pengene våre på at vi ikke får noen ny klimaavtale, god nok til å hindre farlige klimaendringer. Vi sier ja til utslippsøkninger langt inn i ei tid da utslippene må gå ned. Vi vet at 75 prosent av de fossile brenslene vi har oppdaget så langt, må bli liggende, skal vi løse klimakrisa. Spørsmålet er, vil Norge ta vår del av ansvaret? Eller vil vi insistere på at vi har rett til å tjene oss rik på den siste olje? For norsk fagbevegelse, kan ikke parolene og krava ha som konsekvens at arbeidere i andre deler av verden får en enda tøffere hverdag.

Et ja til oljeboring i dag, kan fortrenge andre næringer, som fiskeri og reiseliv. Men avgjørelsen som tas vil også sende et tydelig signal om hva vi ønsker å satse på i tiår framover. Hvor skal de store pengene, de smarte hodene og de gode hendene settes inn? På fortsatt oljejakt, eller på å bidra til klimaløsninger? Vi vet at vi kan, hvis vi vil. I den her landsdelen kanskje mer enn noen andre steder. I vinden som blåser og i livet i havet ligger en viktig del av svaret på hva vi skal leve av etter olja.

Lofoten, Vesterålen og Senja handler om solidaritet med alle dem som allerede kjenner klimaendringene på kroppen. Det handler om solidaritet med ei fiskerinæring som sloss mot landets mektigste næring. Det handler også om solidaritet med ei økende verdensbefolkning, som trenger mat. FN anslår at innen 2050 så må verdens matproduksjon dobles. Samtidig vet vi at maten må være miljøvennlig. I 2008 leverte norske fiskefartøyer 2,4 millioner tonn fisk og skalldyr. Det er snakk om millioner av fiskemåltider til verden hvert år, fra fornybar og bærekraftig matproduksjon. Det vil være en tragedie ikke bare for norske fiskerier, men også for verdens matvaresituasjon, hvis et uhellsutslipp skulle slå ut den siste store torskestammen i verden, eller vedvarende seismikk skulle hindre fiskerne fra å gjøre jobben sin.

Oljeindustrien er umettelig. De vil stadig inn i nye, stadig mer sårbare havområder for å pumpe opp mer klimaforurensing. Mens olja fortsetter lekker i Mexico-gulfen utafor USA, og truer med å gjøre enorme skader, prøver oljeindustrien her hjemme å late som om risikoen ved oljevirksomhet ikke er noe å snakke om. I USA har Obama satt all ny oljeboring på vent. Spørsmålet for Norge blir: Hvor setter vi grensa? Skal det finnes grenser, også for norsk oljeindustri? Jeg mener ja. Jeg mener grensa går sør for Lofoten.

Lofoten, Vesterålen og Senja er et veiskille, og en mulighet. Her må vi velge. Her kan vi skrive historie. Mange øyner er vendt hit nå. Bestemmer vi oss for å bli nok en oljeprovins, eller staker vi ut en annen kurs her? Satser vi på gårdagens løsninger, eller mobiliserer vi for å bygge et lavutslippssamfunn, med fornybare næringer og industri?

Avgjørelsen er nær. Slaget står nå. Hva folk i denne landsdelen gjør og mener, kan bli tunga på vektskåla. Nå må alle gode krefter dra sammen. Framtida bestemmes nå.

Lykke til, og gratulerer med dagen!