Lofoten, Vesterålen og Senja har den siste tiden blitt lovet gull og grønne skoger fra oljenæringa. De har blitt lovet sort gull, og enorme mengder med både inntekter og arbeidsplasser. Opp mot 300 milliarder kroner i investeringer og opp mot 8000 arbeidsplasser. Det er mye, det kan heller ikke Natur og Ungdom si noe på.

Men det Natur og Ungdom kan, og må si noe på, er grunnlaget for disse rapportene. De siste ukene har det kommet stadig fler rapporter, og når flere av dem står i direkte konflikt med hverandre, da skjønner man at det er noe som er feil. For hvordan kan det ha seg at organisasjonen Lederene kan presentere en rapport fra Econ Pöyry som bygger hele faktagrunnlaget sitt på at det finnes langt mer olje- og gass utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, enn det seismikkundersøkelsene fra Oljedirektoratet viste? Hva er det Econ Pöyry vet, som ikke oljedirektoratet vet? Hvordan kan de doble funnene som faktisk er gjort?

I 40 år har oljeindustrien drusa på, og bygd ut stadig nye felt i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. I 40 år har industrien fått det meste de har pekt på, men stadig vil de ha mer. De vil inn i de sårbare områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. De vil inn i matfatet til den siste store torskebestanden i verden, inn i områdene med verdens største dypvannskorallrev, inn i områdene til de siste store fuglefjellene i Norge og inn i en natur som både er unik, urørt og sårbar.

Det oljeindustrien har i kofferten når de forsøker å selge inn Lofoten, Vesterålen og Senja som fremtidens oljeregion er selvfølgelig penger og arbeidsplasser. Det enhver region ønsker seg. Men det industrien glemmer er alle de brutte løftene de har i kofferten fra tideligere salgstokt. Av de samla investeringene som ble foretatt på Snøhvit ble i underkant 8 prosent tatt i Nord-Norge, under utbyggingsfasen gikk det faktisk direktefly fra Hammerfest til Stord. Slik at oljearbeiderne kunne komme seg opp og ned på samme dag. Statoil lover varige arbeidsplasser hvis de finner olje- og gass utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det gjorde utbyggerne av Goliat i Finnmark og. Her skulle det bli ilandføring og oljevernbase, en lysende fremtid og varige arbeidsplasser. Men da det hele skulle vedtas var det rimeligere å droppe alle planene om ilandføring, og heller ha lasting på feltet. Da sitter lokalsamfunnet igjen med hele risikoen, og ingen arbeidsplasser.

For noen uker siden kom all forskningen som skal danne grunnlaget for forvaltningsplanen, som igjen vil avgjøre om det blir oljeboring eller ikke. Rapportene slår fast at det ikke er grunnlag for å endre på tidligere vurderinger, som har definert Lofoten, Vesterålen og Senja som særlig sårbart og verdifullt. Det konkluderes også med at miljøkonsekvensene av en potensiell oljeulykke kan bli betydelig.

Med forskningen som ble lagt frem, koker det hele ned i et verdivalg. Det handler om man vil tro på oljeindustrien, tro på deres tomme løfter om arbeidsplasser til enhver, en slutt på all fraflyttning, og samtidig sette fiskeriressurser på spill, eller om man velger å være føre-var. Om man ikke vil spille russisk rullet med fiskeri- og naturressursene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Om man ønsker ei anna fremtid for regionen, en fremtid som er fornybar.

Jeg velger det siste. Jeg har troa på regionen og landsdelen som jeg selv kommer fra. Og jeg er ikke forberedt til å risikere alt det oljeindustrien vil ha meg til å risikere, for flere tomme ord og brutte løfter. Derfor ønsker jeg meg et fortsatt oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja.