Det finnes ingen garanti
Oljevernberedskapen i nord vil aldri kunne bli bedre enn hva tilgjengelig teknologi tillater. Når det er mørketid og røffe værforhold i nord, vil vind og bølger avgjøre hvor olja går, ikke oljelensene. Skal man være føre- var i forhold til naturverdiene langs kysten i Nord- Norge, må det ikke bygges ut olje- og gassvirksomhet i disse områdene.
Forkjempere for oljevirksomhet i nord viser ofte til at vind- og bølgeforholdene i Barentshavet og utenfor Lofoten og Vesterålen ikke er verre enn i Nordsjøen, hvor det har vært oljevirksomhet i over 40 år. Dette betyr imidlertid at oljevernberedskapen står ovenfor de samme utfordringene i nord, som i Nordsjøen. Oljelensene vi har i dag begrenses av høye bølger, det så en sist ved utslippet i Langesund. Men i nord kommer helt andre, og langt større utfordringer i tillegg.
Til tross for framskritt på området de siste årene, finnes det fortsatt ikke oljevernberedskap som fungerer tilstrekkelig i mørke En annen stor utfordring, som også ENI i sin konsekvensutredning peker på, er kulde og ising. Lav temperatur i kombinasjon med vind gir nedising av utstyr og vil kunne legge beregninger på opprydningsaksjoner i strandsonen.
Når miljøfaglige eksperter fra statens egne etater argumenterer mot olje- og gassvirksomhet i nord av hensyn til naturverdiene i disse områdene, er det verdt å lytte. På samme måte som oljeindustrien og oljeforvaltningen bruker den kunnskapen som tilgjengelig, er jeg overbevist om at Direktoratet for Naturforvaltning, Havforskningsinstituttet og Statens forurensningstilsyn gjør nettopp det.
Dette er etater som advarer sterkt mot utbygging av oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og i kystnære områder i Barentshavet. Bakgrunnen for deres frarådninger er at områdene er spesielt sårbare, og har store naturverdier, samtidig som oljevernberedskapen i dag ikke er tilfredsstillende.
Erfaring viser at uhellsutslipp kan skje. Det er ikke lenge siden det var et relativt stort utslipp fra boreriggen West Atlas i Australia. Et av Norges største uhellsutslipp fant sted i desember 2007. Miljøkonsekvensene fra oljevirksomhet i sårbare og kystnære områder i nord, må vurderes ut i fra at utslipp skjer, selv om sannsynligheten på papiret er lav
Forvaltningen av havområdene i nord må skje i tråd med føre- var- prinsippet. I dag er ikke teknologien god nok til å sikre at utslipp ikke skjer og at konsekvensene ikke blir alvorlige.
Kommentarer
I debatten om oljevern utenfor Lofoten og Vesterålen vil det i det minste være en fordel å forholde seg til fakta.
Oljevernet i nord og ellers på norsk sokkel blir dimensjonert etter verst tenkelige forhold – samtidig som det er svært liten sannsynlighet for at verst tenkelige forhold skal inntreffe; sist dokumentert i en rapport Det Norske Veritas laget for WWF.
Ved et eventuelt og svært lite sannsynlig utslipp utgjør ikke mørketid eller bølger særlige utfordringer. Eventuell olje på vann finnes blant annet ved hjelp av infrarøde kameraer.
Oljevernutstyret til havs er, i motsetning til hva Kari Elisabeth Kaski hevder, konstruert for å tåle maksbølger på 6-7 meter. I bølgehøyder over dette blir oljen oppløst av de høye bølgene. Målet med oljevernberedskapen er å kunne ta opp olje så lenge den befinner seg på havoverflaten. I store bølgehøyer og krappe bølger, vil oljen løses opp i vannmassene.
Norskekysten er allerede truet av utallige skip som “Full City”, som gikk på grunn utenfor Langesund. Beregninger Det Norske Veritas har utført, viser at den totale miljørisikoen i Lofoten-Barentshavet faktisk vil bli mindre med olje- og gassvirksomhet i området. Dette fordi oljevernberedskapen oljeindustrien tar med seg mer enn oppveier tilleggsrisikoen virksomheten medfører.
Å trekke inn skipsulykken i Langesund i debatten om oljevern til havs er like usaklig som det er feil. I Langesund gikk et skip med tungolje på grunn i fjæresteinene. Utstyret som brukes til havs har helt andre dimensjoner enn det som blir brukt nær kysten. I tillegg er råolje et mye lettere produkt enn tungoljen som finnes om bord på skip. Langs den nordnorske kysten går det for øvrig hundrevis om skip som det som forliste ved Langesund. Om Kaski og Natur og Ungdom mener naturen i Lofoten og Vesterålen trenger bedre vern mot skipsulykker, bør skytset rettes mot andre enn petroluemsnæringen.
Kulde og ising langs kysten av Nord Norge er heller ikke noe problem. I den delen av Barentshavet som er åpnet for petroleumsaktivitet er denne type ising et fenomen som i hovedsak opptrer i kystnære områder, ved sterk vind av lav temperatur fra sør og sørøst. Slike situasjoner opptrer gjerne på ettervinteren, og har en varighet på noen få dager. Denne typen ising medfører ikke særskilte begrensninger for oljevernaksjoner utover det som er tilfelle for øvrige beredskapsregioner på norsk sokkel.
Kaski viser også til oljeutslippet ved Statfjord, men uten å nevne at utslippet ikke skadet miljøet.
Dagens teknologi er god nok til å hindre at utslipp skjer. Fram mot eventuelle utbygginger i Lofoten og Vesterålen vil teknologien bli enda bedre. Olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel handler både om å holde en høy miljøstandard og om å sikre velferdsstatens framtid.
Fakta om oljevern og oljevernteknologi finnes for øvrig på Norsk Oljevernforening For Operatørselskap (NOFO) sine hjemmesider
En kan slå hverandre i hodet med ulike rapporter og statistikkberegninger, men fakta er at ulykker skjer, til tross for at OLF og Kjetil hevder at teknologien er god nok til å forhindre det. Noen av Norgeshistoriens største oljeutslipp har skjedd på norsk sokkel de siste ti årene. Dermed må man la det ligge til grunn når man skal vurdere oljevirksomhet i et område. Det er helt sant at utslippet fra Statfjord A ikke har medført noen påviselige miljøkonsekvenser, men nå ligger også plattformen langt ute i Nordsjøen. Det er klart at konsekvensene ville blitt langt mer alvorlige dersom ulykken hadde skjedd 20 km. i fra land i gyteområdet for torsken.
Det er absolutt ikke irrelevant å trekke inn Langesund- ulykken. Der det er oljevirksomhet, vil det være økt skipstrafikk, som igjen gir økt risiko for ulykker. Eventuell oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen vil være svært nært land, på det smaleste er det kun 20 km. mellom kysten og kontinentalsokkelen. Den korte avstanden til land gir svært kort responstid, oljevernutstyret må være raskt på plass, for oljen ville kunne nå land vært fort.
OLF viser en vannvittig logikk når de argumenterer for oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen fordi det vil gi bedre oljevernberedskap og dermed økt sikkerhet. Jeg vil si at det bør være en selvfølge at den tilstrekkelige beredskapen er på plass, for å sikre Lofoten og Vesterålen mot utslipp fra skipstrafikken, uavhengig av oljevirksomhet.
Dette skrev Statens Forurensingstilsyn til regjeringens forslag til tildeling av lisenser til oljeindustrien i forbindelse med den 20. tildelingsrunden i 2008:
«Petroleumsvirksomhet i kystnære blokker vil medføre økt miljørisiko og det vil være utfordringer knyttet til kapasiteten i dagens kyst- og strandsoneberedskap. SFT mener det er behov for utvikling av bedre utstyr og teknologi dersom beredskapen skal kunne fungere tilfredsstillende i en akutt utslippssituasjon for de foreslåtte blokkene som ligger nærmest kysten og iskanten. Uansett beredskapstiltak vil imidlertid sannsynligheten for oljepåslag i sårbare områder være stor, gitt et stort akutt utslipp»
I arbeidet med Forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet ble det slått fast gjennom underlagsrapportene at oljevernutstyret vi har ikke fungerer godt nok i dag, dette kan blant annet leses i Sintefs rapport Utredning av konsekvenser av helårlig petroleumsvirksomhet i området Lofoten – Barentshavet. I tillegg slår Stortingsmelding 14 fra 2004-05 fast at oppsamlingsutstyret fungerer dårligere i høye bølger (s. 66, http://bit.ly/boRr74)
I konsekvensutredningen for det første oljefeltet i Barentshavet, Goliat, blir det slått fast at effektiviteten til oljevernutstyret reduseres i mørke. Der kan en også lese at ising og kulde vil være en større utfordring på Goliat enn andre steder på sokkelen. (http://bit.ly/as7Wrf)
Forøvrig henviser jeg OLF til Natur og Ungdoms hjemmesider for å lese mer om sårbare områder og klimatrusselen www.nu.no
Jeg skal ta deg på ordet og holde meg helt vekke fra rapporter og statistikkberegninger.
Spørsmålet om olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen handler til syvende og sist om helt andre ting oljevernberedskap. Myndighetene kan stille strenge krav, som industrien gjennom 40 år gang på gang har vist at den har klart å oppfylle. I dag er Norge verdens reneste petroleumsprodusent – både når det kommer til utslipp til sjø og utslipp til luft.
Risiko defineres som sannsynlighet x konsekvens. Vi vet at sannsynligheten for et uhellsutslipp er svært liten. Vi vet også at det er usikkerhet rundt konsekvensene, men fra vår side er det klart at de ikke blir så omfattende som de mest skeptiske hevder.
Produksjonen på norsk sokkel fallende. Lavere produksjon fører til lavere inntekter til staten og dermed mindre penger til velferd og satsing på for eksempel utdanning, forskning og utvikling. Det er nemlig slik at 90 prosent av inntektene fra næringen tilfaller staten.
Områdene utenfor Lofoten og Vesterålen er, på grunn av geologien, de mest lovende områdene for å gjøre nye, større funn på sokkelen.
Om Lofoten og Vesterålen åpnes for petroleumsvirksomhet og det blir funnet olje eller gass, vil det kunne bidra til at Norge kan videreutvikle velferdsstaten, det vil kunne skape arbeidsplasser i en region der fraflytting er normalen og det vil kunne gi Norge pengene som trengs for å satse på forskning og utvikling innen fornybare energikilder.
Norsk olje- og gassindustri har gjennom 40 år vist at den kan drive etter strenge miljøkrav, næringen har bidratt med ufattelige 7000 milliarder kroner til statskassen (i 2009 rundt en milliard kroner per døgn) og skapt et kompetanse- og teknologimiljø i verdensklasse (som for øvrig er en forutsetning for om Norge også ønsker å ligge i front innen utvikling av fornybar teknologi).
Fra OLFs side er det ingen tvil om konklusjonen: Åpning for olje- og gassvirksomhet i de mest lovende områdene vil bidra til å opprettholde betydelige investeringer og inntekter til fellesskapet. Og for å sitere Vågan-ordfører Hugo Bjørnstad: ”Det sies at vi ikke vet nok til å si ja – jeg vil hevde at vi vet for mye til å si nei.”
Det er flere grunner til at vi syns det er en dårlig idé å åpne Lofoten, Vesterålen og Senja for oljevirksomhet. Én grunn er selvsagt de store naturverdiene der, og da er selvsagt oljevernberedskapen relevant. En annen grunn er utslippene av klimagasser, både fra produksjonen og i fra bruken av de fossile brenslene.
Jeg mener det ikke er et brukbart argument å si at myndighetene stiller strenge krav til oljeindustrien og beredskapen. I dag stilles det ingen konkrete krav til oljeindustrien om teknologiutvikling knyttet til oljevernberedskapen. Det så man for eksempel når Stortinget sa ja til utbyggingen av Goliat. Til tross for at det er åpenbare utfordringer knyttet til oljevernberedskapen rundt Goliat, og ENI foreløpig ikke har noen løsninger på dette, ble det sagt ja til utbygging uten å stille ytterligere, konkrete krav til utvikling av bedre teknologi.
Når oljenæringen argumenterer for at vi må åpne Lofoten, Vesterålen og Senja for oljevirksomhet av hensyn til Norges velstandsutvikling og oljeindustriens egen framtid får jeg litt følelsen av at det er en økende desperasjon i den leiren. Det er ingen naturlov at oljeindustrien skal ha en framtid i Norge. Selv uten åpning av nye, sårbare områder vil oljeindustrien i Norge overleve de neste 30 årene. Innen 2040 bør Norge livnære seg på noe annet enn klimaforurensing, og det skiftet bør starte nå.
Vi vet alle at klimaendringene er alvorlige og at det haster stadig mer å kutte utslippene. Norge er et av verdens rikeste land, og det er ingen tvil om at oljeindustrien betydd enormt mye for landet, nettopp derfor har vi nå mulighet til å utvikle andre, mer bærekraftige næringer. Så mener jeg vi må stille oss selv spørsmålet om hvor fra verdens klimagassutslipp skal komme i årene framover. Globalt må utslippene kuttes med opp mot 90 % innen 2050. Jeg mener det er åpenbart at de rike landene, som har tjent seg rik på olje, gass og kull, har et spesielt ansvar for å kutte utslipp. Det er de fattige landene som må få slippe ut CO2 i framtida, mens vi som har teknologien og mulighet til å realisere nullutslippssamfunnet må ta i bruk denne.